Her er et intervju med tre av stifterne til Reistad IL (Audun Lie, Sverre Green og Mr. Reistad Gullik Steen) fra 40-årsjubileet i 1982:
For førti år siden var landet i krig og også idrettslivet bar preg av dette. All organisert idrett ble forbudt av våre tyske «gjester» allerede høsten 1940, og å trosse dette betydde at man utsatte seg for risikoen å bli sendt til Grini, den gang en ikke ukjent fangeleir. I Lier som i resten av landet var dette situasjonen, men det er vanskelig å stoppe ungdom i å utøve fysisk aktivitet, så den illegale idretten ble fort et faktum. Det være seg ski, løping, friidrett eller lek med ball.
I området rundt gamle Reistad (øverste delen av Lierbakkene) var det en gjeng ungdommer som holdt sammen, og en viktig del av deres hverdag var idrett. I både 41 og 42 ble det spilt fotballkamper mot andre lag i distriktet, men også langrenn, hopp, terrengløp og friidrett ble det konkurrert i.
Audun Lie og Øivind Sigvartsen var ledere for en del av denne ungdommen, de tok kontakt med Gullik Steen og ba han om å organisere aktivitetene. Og til tross for forbudet fra «herrefolket» ble idrettsklubben Sporty stiftet 27 november 1942. Dette navnet bar klubben fram til årsmøtet våren 1946, da den fikk navnet Reistad IL.
De fem som var tilstede i kjelleren på Haslum gård den kvelden var, i den rekkefølgen de ble bokført: Gullik Steen, Hans Steen, Sverre Green, Harald Sigvartsen og Arthur Hansen. Audun Lie skulle også ha vært tilstede, men ble forhindret. Han kom med noen dager senere som medlem nr.6, sammen med Øivind Sigvartsen og Rolf Selbo som er registrert som nr. 7 og 8.
Så lenge krigen varte var det satt en øvre grense for antall medlemmer på 25, dette for å redusere faren for å bli oppdaget. Ved frigjøringen var dette medlemstallet kommet opp i 29, men freden og den gleden som fulgte med brakte medlemstallet opp i over 80 før sommeren -45 var over. Et medlemstall som skulle holde seg et stykke ut i femtiåra.
I den første tiden under og like etter krigen var det allsidighet som preget klubbens akiviteter. Om sommeren var det fotball, håndball, terrengløp og friidrett , og i vinterhalvåret hopp, langrenn og i tillegg bridge! Et av klubbmesterskapene i bridge under krigen ble holdt på kafe´ Utsikten, bak blendingsgardiner og med en romtemperatur som gjorde at deltakerne satt med papirsekker trukket opp over bena.
Denne allsidigheten som foregikk i et relativt lite miljø var først og fremst et samlingspunkt i en vanskelig tid. Fra der Lierkroa ligger i dag og opp til toppen av Lierbakkene var det ikke mange som ikke på en eller annen måte hadde tilknytning til dette miljøet.
Myra var det mest kjente samlingsstedet i denne tiden. Det var opprinnelig en gammel fraflyttet husmannsplass inne på åsen over Lierbakkene. Her ble det lagt ned mange dugnadstimer for å få i stand groper for høyde og lengdehopp, muligheter for kasteøvelsene og plass for baneløp. Det vil si 60 meter som var den lengste rette strekningen man fikk plass til. Sommeren -46 var det også en håndballbane klar der oppe etter stor innsats av familien Karl, Johan og Kåre Martinsen som la ned mange timer på Myra for å få et sted man kunne utfolde seg både sommer og vinter. Her ble det holdt en mengde klubbmesterskap i forskjellige idretter opp gjennom årene. Da håndballbanen var ferdig ble det også arrangert cup´ er. Kampene gikk lørdag og søndag med dans lørdag kveld. Deltakerne overnattet i telt rundt banen , vask og «dusj» foregikk i bekken ved siden av. Gleden over det å drive idrett overskygget kravet til det som i dag er en selvfølgelighet – garderobe, varmt vann, etc., etc..
Håndballen, som er dagens eneste aktivitet, kom først etter krigen, og det var damene som først stilte lag, men det gikk ikke lenge før gutta fulgte etter. Klubben disponerte i den første tiden kun en håndball, transporten til bortekampene foregikk som regel bak på en åpen lasteplan med matpakke og melkeflaske som proviant.
Dagens draktfarger som vi kjenner så godt kom først i femtiåra. Etter at det under krigen ble spilt i det hver enkelt kunne få tak i (litt av et syn) ble klubbens farger etter krigen blått og hvitt (jentene syntes det var penest). Da fargene ble forandret til rødt og blått var det ikke uten diskusjon, for det å spille i røde bukser, det gikk ikke an for en gutt!
Aktivitetene i klubben avtok i slutten av femtiåra og utover i sekstiåra. I 1964 ble det til og med diskutert om man skulle oppløse foreningen, men dette ble det heldigvis ikke noe av, og herrelagets opprykk til 2.divisjon i 69/70 ga klubben en ny giv–starten på den klubben vi i dag kjenner!
Damelaget la opp tidlig på femtitallet, de var nå opptatt med en ny Reistadgenerasjon, og vi stilte i flere år bare med et herrelag.
Men, nevnes bør allikevel at vi hadde kretsmester på 30 km. Klasse B i 1954. Det var Harald Sigvartsen som gikk til topps på Spikkestad. Likeledes Knut Green som ble klubbens første landslagsspiller i denne perioden. Han var i tillegg en av kretsens beste guttehoppere etter krigen, med flere kretsmesterskap.
Kretsserien i denne perioden besto av i hovedsak Kongsberg IF., Bergkameratene , Sparta og Reistad. Sparta var vår hovedmotstander og det ble utkjempet mangt et følelsesladet håndballslag mellom disse to klubbene i denne perioden.
Klubben har utviklet seg fra den lille kameratklubben under krigen til å bli en stor og veldrevet klubb med et høyt aktivitetsnivå.
Alle kjenner ikke alle lenger, men alle har en tilhørighet, de identifiserer seg med noe positivt – miljøet i klubben. Og det er i dagens samfunn en viktig oppgave for klubben, som den løser på en fin måte – – avslutter de tre som var med på å starte det hele.
Vi takker for en hyggelig og interessant kveld, og det var tydelig at også de tre syntes det var hyggelig å sitte og prate om gamle dager.
